“Norge är et u-land jämfört med Sverige. Vi har mycket bättre vägar, utvecklat kultur och en god utbildning för våra barn”. Hørt det før? Slike påstander kan nok stemme. Men det politiske liv i Norge ligger langt, langt foran det svenske.

Som de fleste bør ha fått med seg, kom i går det omstridte partiet Sverigedemokraterna (SD) i vippeposisjon i Sveriges riksforsamling. Den sittende Alliansen-regjeringen (Moderata samlingspartiet (M), Folkpartiet liberalerna (FL), Kristdemokraterna (KD) og Centerpartiet (C)) mistet altså sitt mandatflertall, mye pga. SDs tyve nye mandater. Allerede her er likhetene til vårt eget Stortingsvalg i 1985 store. Regjeringen Willoch (kun Høyre i 1981, så koalisjon med Senterpartiet og KrF i 1983) mistet flertallet, og ”ekstrempartiet” FrP ble vippepartiet. Det hører dog med til historien at SD for første gang fikk mandater inn på Riksdagen, og at FrP mistet to av sine fire mandater i 1985. Like fullt viste FrP at selv et parti med svært få mandater kan påvirke politikken, gjennom å stemme nei til Willochs kabinettspørsmål i 1986. Som de fleste vet, gikk mindretallsregjeringen av som en konsekvens av voteringen.

Allerede nå kan vi ane at Norge har erfart det svenskene nå erfarer. Men også på det ideologiske plan ligger vi nordmenn langt foran. Mine svenske venner har fortalt meg, lenge før gårsdagens valg, at man i Sverige nær sagt blir sett på som rasist om man så mye som fronter det svenske flagget. Det er også noe av grunnen til hvorfor svenskene blir så forbauset over vår egen 17.mai-feiring. Det gir grunnlag til å tro at det mildt sagt kjente rasismekortet er langt mer legitimt, overeksponert og politisk korrekt enn det allerede er i Norge.  Det kunne vi også se på SVTs valgsending i går kveld. Det venstreradikale Vänsterpartiets partileder,  Lars Ohly, nektet i går på direktesendt TV å sitte i samme sminkerom om SDs Jimmie Åkesson etter at valgutfallet var klart – uten at det ser ut til å få konsekvenser. Jeg har store problemer med å se at Rødts Turid Thomassen kunne gjort det samme ovenfor Siv Jensen uten at det hadde fått massiv omtale i Norge.

Mona Sahlin, leder for Sveriges socialdemokratiske arbetareparti (AP), betegnet i sin valgvaketale SD som et rasistisk og til dels nazistisk parti.  Sahlin, som er leder for et parti som har mistet hele 5 % oppslutning på fire år, fikk på sin side høre av Åkesson at hun er “en katastrof”. SVTs valgekspert benyttet anledningen til å angripe Åkesson for sitt ordbruk,  men lot Sahlins nazist- og rasistanklager ligge.  I beste fall slett journalistisk arbeid, uansett om eksperten måtte være uenig i SDs partiprogram.

SD og den furore partiet har skapt, kan i aller høyeste grad igjen sammenlignes med FrPs start i det politiske landskap. FrP og Carl I. Hagen ble i flere år, både av motstandere og også i media, også betegnet som rasister og nazister. Enkelte gikk så langt at de sammenlignet Hagen med Hitler, en sammenligning Hagen selvsagt ble såret av. Jeg tipper det bare er snakk om dager før Åkesson blir utsatt for det samme. Så hva kommer dette stempelet av, både for FrP og SD? FrP var i sin “barndom” til dels ekstreme. De ønsket seg visstnok en fysisk mur rundt hele landet for å unngå ulovlig innvandring, hvilket selvsagt kan anses å gjelde svensker såvel som somaliere. Men FrP har moderert seg kraftig med årene, Hagen selv var ikke fremmed for tanken om at partiet hans “har blitt mer spiselig”. Jeg har ikke satt meg tilstrekkelig inn i SDs partiprogram til å kunne uttale meg om deres politikk, men jeg lytter til det Åkesson har å si til sitt forsvar.

Akkurat som Hagen turte Åkesson å ta bladet fra munnen og snakke åpent om de utfordringer økt innvandring har å by på. Uansett hvilken politisk tilknytning man har, bør enhver være i stand til å se at innvandring dessverre ikke bare bidrar til et fint mangfold i samfunnet – men også store utfordringer som økt kriminalitet og norske barn som ikke behersker det norske språk. Jeg mener det er urimelig og feigt å betegne de som belyser dette temaet på en ryddig måte for rasister og nazister. Ordet ”rasist” kan miste sin funksjon om det blir brukt urimelig for ofte, og ”nazist” er så krenkende og urimelig brukt at det ikke fortjener analyse. Dessverre finnes det nok rasister både i SD, FrP, Demokratene og i andre omstridte partier. Men dessverre er en slik krenkende stigmatisering som Sahlin fremsatte allment akseptert i Sverige, til dels også i Norge. I følge Åkesson har SD noe imot den svenske integreringen i sin nåværende form, og ikke innvandrere slik det kanskje fremstår i media – noe SDs egne medlemsinnvandrere også bevitner. Man skal også passe seg for å overdrive viktigheten av å bli representert på Riksdagen, da SD umulig kan få gjennomslag for sin politikk med 20 av 369 mandater.

Jeg gjør plass til en siste sammenligning, nemlig hvordan omverdenen forholder seg til SD nå, og hvordan de forholdt seg til FrP for tyve år siden. Det synes å være klart at media gjør det de kan for å vinkle begge partier i dårlig lys. SD og FrP blir/ble sett på som høyreekstreme rasister, og det er det også få som tør/turte å reagere på. Både SD og FrP føler/følte seg svært dårlig behandlet i media, det åpenbart uavhengig av landegrenser. Medias svar er at partiene bruker en retorikk der de “setter seg selv i en offerposisjon”, og dermed oppnår medfølelse.  Om svensk media har håndtert SD slik norsk media både hånderte og håndterer FrP, forstår jeg partiene. Enkelte hevder også at partier som SD ikke fortjener omtale i media, fordi det bringer partiet til nye høyder. Om media kan plukke ut de partiene de vil omtale etter eget forgodtbefinnende, faller dens funksjon som nøytral folkeopplyser i ruin. Partier som SD må altså omtales, på et like objektivt grunnlag som alle andre demokratisk valgte partier.

Norge kan, med bakgrunn i overnevnte, sies å ha opplevd Sveriges SD gjennom sitt eget FrP. Hva er nå veien videre for Sverige? Statsminister Reinfeldt har ikke lenger flertall for sin regjering, og må finne på noe nytt. Å la SD få noen form for innflytelse ser ut til å være helt utelukket for Reinfeldt, på tross av at partiet faktisk er inne i Riksdagen. Det er ikke heldig for parlamentarismen og demokratiet, men samtidig må man forstå Reinfeldt. Om SD er så ekstremt som mange vil ha det til, mener mange det er et politisk selvmord å inngå noen form for samarbeid med partiet. Selv om “sentrumspartiet” Miljöpartiet de Gröna (MP) kan blokkere SDs innflytelse gjennom å gå inn i Alliansen, risikerer de eventuelt også å miste all troverdighet. MP gjorde et godt valg, og MP-velgerne flest valgte nok ikke MP for at Alliansen og dens partier skulle få flertall for sin politikk. Det blir sagt at MP heller ikke bør dolke de øvrige opposisjonspartiene i ryggen, men venstreblokken bør utvilsomt ta samtalen. Kanskje kommer de frem til at det er bedre å ha MP i Alliansen enn rent faktisk å la SD kunne avgjøre i voteringer? Det blir svært spennende å følge situasjonen fremover.

Min påstand blir derfor, som overskriften antyder, at Norges politiske liv er Sveriges söta storebror. Jeg er kraftig motstander av rasisme etter ordes rette forstand, og er verken FrP- eller SD-tilhenger. Men de taler en kritisk røst mange støtter i det skjulte, og har like mye rett til å uttale seg som sine politiske motstandere. Heldigvis har vi kommet langt med både ytringsfrihet generelt og retten til å uttale seg om betente temaer i Norge – selv AP med Stoltenberg i spissen innrømmer at innvandringspolitikken må bli mer restriktiv.  Svenskene ser på sin side ut til å ha en lang vei igjen. Jeg vil avslutte med dette berømte sitatet:
”Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv!”

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Som nøytral tilskuer hadde jeg i kveld orkesterplass og fikk se den utløsende årsaken til kveldens gatekamper.

Hendelsesforløpet:

17:15 En stor gruppe med ungdommer stod utenfor Sara’s telt og skrek en rekke ufine ord til de fremmøtte til markeringen som ble arrangert av pro-israelere. Blant annet kan jeg nevne utsagn som "jæva jøder", "Jode", "Sieg heil" og så videre. Den samme mobben ropte også ord som "rasister" i kor, med addresse pro-israelerne utenfor Stortinget.

17:30 Med unntak av et par sinte ungdommer så det hele ut til å gå relativt rolig for seg.

17:40 Jeg la merke  til at en rekke ungdommer av utenlandsk opprinnelse maskert med såkalte "Palestina-skjerf" prøvde å komme seg inn på Eidsvoll Plass, der markeringen foregikk (en strategi som forøvrig kan sies å være alt annet enn genial).

17:43 En gruppe på rundt tyve ungdommer trampet opp mot inngangen til plassen, bærende på et stort Palestina-flagg. Bak dem følger en gruppe på tyve-femogtyve nye ungdommer som jogget oppover mot inngangen. Da de ble stoppet av fire hestepatruljer, gikk de istedenfor til angrep på en buss som senere skulle vise seg å hente de fremmøtte for Israel-markeringen. Da kommer kampropene, og enda flere ungdommer kommer løpende. 10-15 meter fra meg antennes en røykbombe, helvete er løs.

17:44 Da jeg og mange andre kom joggende rundet svingen for å komme oss ut av radius for røykbomben, blir vi møtt av en mobb
på ti-femten ungdommer som går løs på en ubevoktet politibil.

Jeg og min kamerat bestemmer oss for å stikke og finne et sted å spise. På vei oppover mot Slottet hørte vi at 4-5 nye røykbomber ble avfyrt. I området rundt spikersuppa hersker det fullstendig ratata. Det var først da jeg kom hjem at jeg forstod omfanget av disse anarkistiske tilstandene.

                                    Bilde fra vg.no
Ettertanke:

Det som oppriktig talt irriterte meg, er hvor mye disse førti ungdommene  i kveld må ha kostet samfunnet. Regningen er det du og jeg som må ta. Det er uten tvil disse førti ungdommene som startet hele konflikten, da resten av mobben bare fulgte etter.
De mange Palestina-vennlige demonstrantene sin jødehets er ikke bare smakløs, forferdelig og uforsvarlig, men lyser også av uvitenhet.
Det er her viktig å sette skille ved politikk og religion, noe mobben ikke synes å gjøre. Jeg våger også å påpeke det faktum
at mange av disse innvandrerne kom til Norge, direkte og indirekte, nettopp for å slippe krig, vold og elendighet.  

Jeg ser nå hvor tøft mange av Norges Israel-venner (av forskjellig betydning) har det her i landet. Er dette en anerkjennelse som blant annet jøder fortjener etter alt det de har vært gjennom opp igjennom historien? Det er også synd på de mange involverte som har mistet venner og bekjente i denne striden, på begge sider. Det er synd at gateslagsmålene nå, ikke unaturlig, får så mye oppmerksomhet.

Jeg ønsker ikke å stigmatisere de mange fremmøtte, verken de pro-israelske eller de pro-palestinske. Tvert imot mener jeg
som media har nevnt at mange av pøblene som herjet ute i kveld IKKE er så sinte av krig og elendighet. Det er i så fall ganske selvmotsigende – særlig ettersom mange forherliget jødeforfølgelse og som stod for så mye hærverk og elendighet som det jeg var vitne til i kveld.

FRPs Siv Jensen får min respekt for at hun offentlig har gått ut og forsvart Israel. Samtidig ønsket hun, naturlig nok, å delta på en fakkelaksjon for fred. Dagbladet skriver at hun "ikke ville svare på hvorfor hun ønsket å gå i fakkeltog", det svaret kan Dagbladet få av meg: Det er stor forskjell på det å anerkjenne Israel som enhver annen suveren stats rett til å forsvare sine interesser, enn det å forherlige terror, vold og generell elendighet.

Politiet får også min ubetingete støtte for måten de håndterte situasjonen på. De gjorde en meget god jobb i kveld, både med tanke på
sikkerheten til deltagerne på markeringen, samt folks generelle sikkerhet. Media ser også ut til å ha fått seg en overraskelse: Israel-kritiske artikler har blitt byttet ut med artikler kritiske til
dagens såkalte motdemostrasjon. Det skulle også bare mangle.

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke finner meg i at en gruppe ungdommer raserer byen jeg er så glad i. Det finnes ingen rett til å drive slike pøbelstreker, uansett hvor sint man måtte være på øvrigheten. Til tross for at dagens gatekamper ble utkjempet av en gjeng pøbler, som jeg mistenker ikke har noe forhold til Gaza-striden overhodet, sier det litt
om hvilken påvirkningskraft både strømmen og media har på mobben her i Norge.

Dette tyder på mangel på folkeskikk såvel som et truet demokrati. Jeg håper at de mange fremmøtte pro-palestinerne skammer seg dypt og inderlig etter dagens såkalte motdemonstrasjon, enten over seg selv eller sine meddemonstranter.

Jeg ønsker ikke å føle meg som en fremmed i mitt eget land, ei heller å skulle bli truet til taushet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Så var oppfølgeren endelig her. Spillet jeg har ventet på siden 2004. Jeg snakker selvsagt om Grand Theft Auto IV. Det viste seg at at jeg ville bli usigelig skuffet over resultatet.

(Advarsel! Denne anmeldelsen kan være en "exploit" av noe innhold.)

Klokken ti om morgenen den 29.april løp jeg hurtig hjem for å fyre opp spillet i min innleide Xbox 360. Disken er i, den velkjente "loadingscreenen" kommer opp. Jeg kjenner at godfølelsen grenser til det ereksjonelle, dessverre for minstemann gikk denne følelsen fort over. Jeg hadde på dette tidspunktet San Andreas friskt i minne, et spill som i 2004 verken gledet eller skuffet meg nevneverdig. Introduksjonen er bra, men ikke overdådig. En blir virkelig engasjert i historien om Nico Bellic.

Ikke bare er historien bra, rent grafisk er spillet nydelig. Karakterene og de mange snuttene gleder virkelig en garvet GTA-spiller. Det er som VGs spillanmelder Rune Fjeld Olsen sier: Det er som å være midt i en film. Rockstar skal også ha masse ros for å ha gjort det vanskeligere å rømme fra politiet, lettere å bruke våpen med håndkontrollsticks samt at AIsene (computerstyrte karakterer) fremstår som meget mye smartere. Rockstar skal også ha ros for flerspillerdelen, som jeg ikke har fått prøvd. Dessverre for Rockstar slutter lovordene også der.

Det er mye som skurrer med denne oppfølgeren. Personlig synes jeg på mange måter at GTA-sjelen ikke eksisterer i dette spillet. Oppdragene er ekstremt lite nyanserende og altfor like. Stort sett dreier hver eneste oppdrag seg om enten å "plaffe ned" ymse AIs, eller å kjøre fra/jakte på karakterer. Fjeld Olsen tar etter mitt skjønn feil når han sier at spillet ikke virkelig tar av før etter ti spilte timer. Spillet tar aldri helt av. Musikken og pratet på radioen står til stryk, Liberty City mangler de essensielle klasseskillene med fattige strøk og overdådige villastrøk.

Den største feilen Rockstar har gjort i dette spillet, er å kutte vekk de valgfrie oppdrag som Pizza-boy samt at de har fjernet muligheten for å faktisk bruke pengene sine til noe. Gjenger eksisterer ikke, våpen har du så og si evig av (uten å cheate!), du kan ikke kjøpe bedrifter og/eller eiendom, du føler deg rett og slett som en boms gjennom hele spillet. Jeg har vært tilbakeholden med kritikk enn så lenge, fordi jeg følte at jeg måtte "runde" spillet først. Nå er spillet rundet, og Nico er i grunn ikke det spor annerledes enn det han var da jeg ankom Liberty City. Da sett bort ifra de "eiendomene" du helt villkårlig har fått av spillet. Det blir rett og slett for dumt at du midtveis i spillet skal tjene 250.000$, uten å kunne bruke dem på noe som helst.

Det argumenteres med at Rockstar ville ha GTA IV realistisk, og derfor vil de ikke la hovedpersonen faktisk vokse i rang. Sorry Rockstar, hele konseptet eier ikke realisme, det blir som å smøre smør på flesk.

GTA IV lever totalt sett ikke opp til sine forventninger, noe er feil med dette spillet. Når en GTA-ringrev tvinger seg selv til å spille et spill han har gledet seg til i fire år, er noe riv ruskende galt! Jeg er glad for at jeg er ferdig med dette gjentagelsesspillet, og fraråder alle å kjøpe en konsoll i forbindelse med dette spillet. Spillet er på ingen måter noe nytt Zelda eller spillets svar på Citizen Kane. Spillet er ikke bedre enn at jeg i lengre tid har gledet meg til å ta tak i et virkelig klassespill: GTA Vice City.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende